EMPIREMOTEN


Photobucket
En kopi av en antikk leirstatue fra Athen sett mot en "round gown" fra sent 1700-tall




BAKGRUNN
På midten av 1700-tallet utviklet arkeologi seg til en egen vitenskapsgren, i langt større grad enn den tidligere hadde vært. På samme tid begynte man for alvor å grave ut de antikke byene Herculaneum og Pompeii, som ble begravd i aske og stein da vulkanen Vesuv hadde et kjempeutbrudd i år 79 etter Kristus.

Funnene fra disse byene ble spredt til hele Europa, enten via skisser og trykk, eller også via selve gjenstandene funnet der. "De vakre kvinnene fra Pompeii" ble et begrep, og har sin opprinnelse i alle veggmaleriene og dekorasjonene man fant av vakre kvinner kledt i flagrende gevanter. Med den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet flyttet også motesenteret seg fra Frankrike til England, ihvertfall for en tid, og en mer uformell og landlig stil kom på moten. Dette, kombinert med de mange antikke statuer som ble funnet i ulike utgravninger i Hellas og Italia, influerte moten i Europa. Stilen kalles generelt "nyklassisisme".

Resultatet av dette ser man i klesdrakten på slutten av 1700-tallet. Man gikk fra de store, franske draktene som krevde korsett og hoftestativer, og også enorme mengder silke, til smalere kjoler med høyere liv, som krevde langt mindre stoff og langt mindre underklær. Forløperen til empiredrakten er den såkalte "Round gown". Fremdeles har den volum bak og mye vidde i skjørtet, men livet er høyt og ermene som oftest lange:


En såkalt "Round gown", italiensk og fra ca. 1795 (The Met, New York)


Etterhvert ble draktene mye likere det man så avbildet i trykk og i statuer. Silhuetten ble smal, skjørtene trangere, kjolelivet høyere. Hvitt ble også den foretrukne fargen. Dette bygger artig nok på en misforståelse. Antikkens kvinner kledte seg i skarpe farger - jo sterkere farger, jo dyrere var det å produsere. Stoffer som ble dyppet i fargebadet sist, ble bleke og blasse - dette var fattigfolks klær. Farger var derfor et tegn på rikdom og status. De fleste antikke statuer var da også bemalt, for å kopiere virkelighetens farger så godt det lot seg gjøre, men denne malingen hadde forsvunnet i århundrenes løp. Skissene som var i omløp i Europa var også oftest i sort/hvitt, hvilket forsterket inntrykket av hvitkledte antikke kvinner ytterligere. Hvitt ble derfor selve symbolet på en antikk eller antikk-inspirert bekledning, og derfor også det som forbindes med empiremoten.



Den berømte Prima Porta-statuen av keiser Augustus; her gjengitt hvordan den ser ut i dag og hvordan den antakelig opprinnelig var bemalt



Antikke romerske statuer i sin "hvite status", sammenliknet med en veggfreske fra Pompeii




EMPIRE
De første empirekjolene hadde svært høyt liv, og var gjerne laget i tynn musselin eller indisk bomull. Stoffenes funksjon var å drapere seg rundt kroppen, heller enn å forme kroppen. Disse kjolene refereres til som "chemise", som egentlig betyr underkjole. Det er svært passende, idet de var like tynne og avslørende som 1700-tallets underkjoler hadde vært. Somme var sågar ermeløse, noe som hadde vært utenkelig bare 15 år tidligere.



1. François-Pascal-Simon Gerard, "Portrett av Madame Rècamier", ca. 1805. En tidlig chemise-kjole.
2. Gilbert Stuart, "Portrett av Mr. Harrison Gray Otis", ca 1805. Chemise-kjolen får mer ermer og liv.
3. Francisco Goya, "Portrett av Antonio Azarate", ca. 1805. Et spansk empire-antrekk, med rester av mantilla-hodeplagget fra 1700-tallet.
4. Robert Lefèvre, "Portrett av prinsesse Pauline Borghese", ca. 1809. Fransk hoffantrekk med dueblå silkeoverkjole.
5. Empirekjoler fra Kyoto Costume Institute i Japan, ca. 1810. Voksenkjolen er av bomullsmusselin med gullbroderi.
6. Jacques-Louis David, "Portrett av Marguerite-Charlotte David", ca. 1813. Hvit silkekjole og rødt sjal.
7. Jens Juel (kopi etter), "Portrett av Kitty Kallevig", ca. 1815? Kitty Kallevig kledte seg etter kontinentalt forbilde.
8. Joseph-François Ducq, "Portrett av Mary Lodge Kessel", ca. 1818. Rød fløyelskjole med rynkedetaljer.
9. Joseph-François Ducq, "Portrett av Colette Versavel", ca 1822. Spaserantrekk i lysblå silke.


Kvinnene var rett nok svært yndige i disse draktene, men i de fleste europeiske land var de alt for tynne i forhold til klimaet. Man begynte derfor å bruke store ullsjal, også dette etter antikt forbilde, for å kompensere. Sjalene var gjerne paisleymønstret og fargerike. De var også svært dyre; noen så dyre at de nevnes i inventarlister, som ellers omhandler sølvtøy, møbler og gjenstander av stor verdi. Med Napoleons heroisme kom også militærdetaljer i kvinnedrakten på moten. Man ser det særlig godt i de korte Spencer-jakkene, som gjerne har metallknapp-dekorajsoner i front, og ulike bånd og pyntekanter som minner om Hussarenes uniformsjakker. Det er faktisk dette vi ser i jakken til Åmli-bunaden.


En Hussar-uniform, og tre ulike utslag i europeisk kvinnedrakt på 1800-tallet


Da Napoleon på tidlig 1800-tall ble kronet til keiser av Frankrike, ville han fremme fransk stoffindustri. Fransk økonomi hadde lidd sterkt etter at silkeindustrien i Lyon ble lagt brakk. Det ble derfor innført importforbud av stoffer fra England (herunder koloniene i Amerika) og Østen, og det ble ansett som patriotisk å gå med drakter av fransk silke (herunder fløyel). Til hoffbruk ble det påkrevd at antrekkene var laget av silke - fransk silke. Den franske moten skiller seg derfor litt fra moten ellers i Europa, med at kjolene er tykkere og ofte med mer mønster og farger. Særlig de eksotiske stripene ble populære, men også geometriske mønstre inspirert av Egypt og antikke greske vaser finner man i kjolene fra denne tiden. Til tross for at silkekjolene var mer eksklusive, var de også en mer praktisk mote i forhold til klima. Moten spredte seg derfor sakte, men sikkert i Europa, og på 1820-tallet hadde silken igjen overtatt. Kjolene fikk videre ermer og mer vidde i skjørtet, og forkjærligheten for hvitfargen forsvinner. Dette er starten på romantikken, som stilmessig endre i de store krinolinekjolene med smale, stivede liv.


1830-tallet har en mote som ligger midt mellom empire og krinolinekjoler



HVORDAN LAGE EN SLIK KJOLE?
Nå er bakgrunnen for stilen gitt. Hvordan kan man da gå frem for å lage en slik kjole? Aller først bør man finne et mønster å arbeide etter. Kommersielle møstre er tilgjengelig fra firmaer som Butterick, McCalls og Reconstructing History. Men ulike bøker har også gode mønste å by på, de fleste hentet fra drakter i muséer. Har ikke det lokale biblioteket en av bøkene, så skal de kunne låne inn fra andre filialer. De fleste er også tilgjengelige via nettbutikker.

BØKER
Janet Arnold: "Patterns of Fashion 1, Englishwomen's dresses and their construction, 1660-1860" (MacMillan 1977/1984)
Nora Waugh: "The Cut of Women's Clothes: 1600-1930" (Routledge 1987)
Jean Hunnisett: "Period Costume for Stage & Screen, 1800-1909" (Scarecrow Press 1991)
Ellen Andersen: "Danske dragter, moden 1790-1840" (Nationalmuseet / Nyt Nordisk Forlag 1986)


NETTSIDER
Butterick - gå til "Costumes" på venstre side
McCalls. Ditto
Truly Victorian, senere 1800-talls-mote
Reconstructing History. Dekker de fleste århundrer
Fashion Era, gir fint overblikk over empire-stilen


Kjolelivet har mye å si for det ferdige resultatet. Det skal ikke være for langt, det er en feil mange gjør. En god lengde er: finn livvidden din, og mål en håndsbredde over den. Her bør livlinjen gå. Kjolens lukning bør enten være midt på ryggen, i form av knapper eller snøring, eller foran, skjult under en klaff. Synlig snøring foran er ikke empire - ihvertfall ikke empire-MOTE. Man finner det i regionale folkedrakter, men da er man inne på en annen stil. Ermene kan være enten lange eller korte. Velger du lange ermer, bør de være svært lange, så de ligger nesten nede på andre tommel-ledd. De kan gjerne gå litt ut neders, eller være dekorert med knapper og kontrasterende stoff, a la uniformer. Til dagkjoler, spaserdrakter og ridekjoler er dette et godt valg. Korte puffermer var også populært, og da særlig i ballkjoler og litt penere tøy. Men dette er en litt flytende regel, så se hva du foretrekker.

For å få et vellykket resultat, har valg av stoff mye å si. For et "typisk" empireutseende er tynne bomulls-stoffer et godt valg. Slike stoffer kan være lettere å finne i interiørbutikker enn i vanlige sybutikker. Enkelte ferdigsydde gardiner kan være ideelle, ofte har de en fin rapport (mønsterkant) i bunnen også, som passer godt til empirekjoler. Pass bare på at det ikke ser FOR gardin ut... Et annet godt tips er at skjørt og kjoleliv så å si alltid ble laget av samme stoff. Visse unntak finnes; de tilhører oftest den franske hoffmoten og krever kjoler av fløyel og tykk og/eller mønstret silke. Vil du ha det "typiske" utseende, så bruk samme stoff til liv og skjørt. Empirekjoler har en tendens til å bli litt gjennomsiktige... Spesielt moderne versjoner. I motsetning til hva man tror om empiremoten, så brukte de faktisk korsett og underkjole - men korsettet var uten spiler, det var formet for å løfte bysten. Underkjolen dekket stuss og legger. Den var laget for hyppig vask og ble brukt for å skåne overkjolen. Lager du en underkjole (ev. får tak på en hvit, smal sommerkjole med stropper eller enkle ermer) så slipper du å bekymre deg for om stoffet er gjennomsiktig, og så slipper du hyppig rens av empirekjolen.

For å gjøre kjolen overbevisende empire, så husk tilbehør. Dette trenger ikke å være avanserte saker:

*Et stort, mønstret sjal
*En stråhatt som dekoreres med silkebånd og blomster
*Ballerinasko
*En liten stoffveske
*Kamé eller medaljong
*Hansker
*Vifte

Dekorative knapper og dusker kan også gi antrekket et piff. For de avanserte kan man prøve seg på en empiresveis. Dette vil gjerne si at håret i front krølles, mens håret bak settes opp i en høy knute eller en flette som snurres rundt "kronen" på hodet. Denne hårstilen har også sitt forbilde i antikken, og empirehattene var tilpasset denne sveisen ved å være romslige bak og ha en vid brem i front.

Ikke alle vil være fine fruer, naturligvis. Men selv tjenerskapet og håndverkerne innrettet seg etter modeidealet, i den grad de hadde råd. Moten henger ofte litt etter, og en enklere form er brukt (via rimeligere stoffer og et mer praktisk tilsnitt). Men man ser den samme silhuetten og det samme idealet ligge til grunn. Ønsker du å ha et mer arbeidertilsnitt til antrekket, så gå for mer praktiske stoffer - dette vil gjerne si mørkere stoffer som tåler å bli skitne, og som også er mer solide enn de tynne musselinene. Bruk et forkle, og kanskje også en linlue eller stråhatt uten for mye pynt. Har du tresko, er det perfekt. Annet aktuelt tilbehør kan være verktøy eller utstyr som viser hvilket yrke du har, en løslomme eller en flettet kurv til å bringe ting i, og et grovere strikket sjal.

Jeg laget meg en empirekjole for noen år siden, til å bruke under Kjæmpestaden i Arendal. Til denne brukte jeg ikke et spesifikt mønster, men kombinerte ulike elementer. Selve kjolelivet er basert på mønsteret til Åmlibunads-jakken, som jeg sydde for noen år siden. Jeg flyttet lukningen til ryggen, og gjorde den langt mer utringet i front, men ellers er snittet det samme. Spesielt ser man det på ermene, de har en fin "sving" ved albuen. Kjolelivet har også de fine, buede sømmene i ryggen som man ser i bunadsjakka. Skjørtet ble drapert direkte på kjolelivet. Det er smalt og uten rynker i front, men med mange små rynker i ryggen. Skjørtet har et lite slep, og også åpning i ryggen som følger kjolelivet. Under bruker jeg en enkel underkjole av kremfarget bomull. Den har plisserte mansjetter, som titter frem fra de dekorerte kjoleermene. Kjolen er ment å være til en person fra middelklassen. Snittet følger empiremoten, det samme gjør stripene (som nå kunne bli laget maskinelt i motsetning til tidligere tiders håndtrykking). Det er lagt inn små uniformsdetaljer i ermene, men stoffet er tykkere og fargene mørkere enn de "typiske" empirekjolene.


Kjolen er laget av et solid stripete stoff i grønt og brunt, og med moten fra 1805-1810 som forbilde


Sist, men ikke minst.... 101 måter å bruke sjal på...





Tilbake til kostymesiden

Copyright © 2001-2010: Anéa